så mye du orker, men ikke til ungen din.

Finn deg en klagemur på din egen størrelse. Når ungen ikke lenger oppholder seg sammen med deg. Blås ut da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, da kan det leses:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=511445

Hva synes du?

Og så FORELDREpermisjon da, feil fokus etter min mening. Hva med primærbehovet til disse BITTESMÅ nye menneskene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det aller viktigste:

Å styrke barns selvfølelse og legge til rette for et godt oppvekstmiljø.

Alle voksne har et ansvar for å bidra til å skape en god psykisk helse hos barn. Det er viktig at vi gir barnet gode erfaringer med sine medmennesker, i første omgang med sin familie og venner.

Gjennom å få en overvekt med positive opplevelser, vil barnet reagere på negative opplevelser med å fortelle om det de opplever. De vil be om hjelp til å løse det sammen med voksne de kjenner seg trygge på.

Hva gjør barna glade?

Barns egne utsagn om hva som gjør dem glade forteller om betydningen av de små dagligdagse og nære ting:

-gode opplevelser med mor, far, besteforeldreeller andre nære voksne

-gode opplevelser sammen med venner eller dyr

-en aktivitet man liker

Dette samsvarer veldig godt med forskning på hva som gjør at barn bedre kan mestre vanskelige livsvilkår:

-minst èn god relasjon til en nær voksen

-nettverk av familie og venner

-en ferdighet/noe barnet mestrer

-evne til å sette ord på -og finne mening i, det som skjer, og ha tro på at det går an å finne løsninger, selv om det er en svært vanskelig situasjon.

Kilde: Voksne for barn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1.  La barnet protestere, uten å føle deg avvist. Barn må sette sine egne grenser, og noen ganger blir det gjort med krasse utsagn. Det går som oftest fort over igjen.

2.  Vent ikke at barnet alltid skal være blid og glad. Barn har mange følelser, og alle må få komme til uttrykk.

3.  Gi ikke etter overfor barnet bare for å unngå bråk. Barn føler seg trygge når det er grenser og rammer rundt dem. Men de må også få utfordre grensene for å være helt sikre.

4.  La barnet føle at det er viktig. Barn har et stort behov for å føle at det er viktig for foreldrene. Barn vokser på kjærlighet og utfordringer.

5.  Vær sannferdig overfor barnet. Barn har ofte vanskelig for å skille sant fra usant. Løgner forvirrer barnet og gjør at det mister tilliten til deg.

6.  Hold avtaler med barnet. Barn føler seg maktesløse, hvis du bryter avtaler uten å ha en god grunn.

7.  Skrem ikke barnet unødig. Noen ganger er det nødvendig å advare barnet mot farlige situasjoner, men barn skal ikke skremmes til lydighet.

8.  Le med -ikke av, barnet. Barn er stolte og kan bli dypt såret når de føler seg latterlige. Le gjerne med barnet, humor er en fin ting.

9.  Husk å rose barnet ditt. Oppmuntring og gode ord motiverer barnet til samarbeid. Positiv støtte styrker barnets selvfølelse og skaper pågangsmot.

10.  Husk at du er et forbilde for barnet.

Kilde: Voksne for barn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du er så sjuuk i huet, jeg skal faen meg få deg til psykolog!

Mye som kan sies til exen.

Når ingen ser eller hører. Bortsett fra dem. Og så ungen da.

Da passer det visst best å lire ut av seg. 

Jeg synes vel ikke jeg hadde behov for psykolog bare fordi jeg forventet at du selv hentet ungen, som vi avtalte dagen i forveien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Èn ting jeg opplever som svært ofte går igjen hos folk som forholder seg til samværsordninger, er elendig oppfølging av ungen. Av den foreldren ungen ikke bor sammen med. 

Spesiellt når det gjelder lekser. Av en eller annen grunn virker det som om de mener seg fritatt for den slags, det er jo samværsdag.

Andre igjen VET at de egentlig bør sørge for at ungen gjør leksene når den er hos dem, likevel blir det ikke gjort.

Og de kommer med unnskyldninger! Eller bortforklaringer om du vil.. Bagatelliserer. Andre ting er mer moro..

Jeg kan ikke unngå å tenke: Er ikke disse foreldrene klar over hvilke signaler de gir ungene sine? 

Nærmest "drit i pliktene dine, unge, nå skal vi bare slappe av og ha det gøy!" Grrrr

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kunne ikke noe for det -øyebryna heva seg og panna ble rynkete da radiostemmen idag kunne fortelle at Mannspanelet bl.a har kommet fram til at småbarnsfedre må få lov til å jobbe 6timers dager..

For å ta vare på seg selv, ungen og familielivet. I den rekkefølgen, ble det sagt..

"Må få lov til" tenkte jeg. Kan ikke blivende fedre bare sørge for det selv da? Prioritere det? Selv? På egenhånd? Eller må de bli fortalt det?

For det er vel en gang sånn at det å bli far svært sjelden kommer så brått på? Som en overraskelse mener jeg?

Det er vel helst omvendt -i lang tid i forveien vet man. Og forbereder seg.

Graviditeten blir synlig, så etterhvert ganske tydelig, barnerom blir gjort istand, klær og div utstyr anskaffet, det snakkes om barnet som skal komme, gleden, forventningene.

Kanskje snakkes det til og med litt om hvilken jobb det faktisk er å få barn. Hvor stor omveltning det vil være. Hvor slitsomt det også sannsynligvis vil bli.

Likevel.

Sjelden søkes det andre jobber.. hvis det ikke lar seg gjøre med bittelitt kortere dager der de allerede er.

Og det får meg til å lure en god del -når det kommer til stykket, ER fedre så interessert i mer tid hjemme? Og med småungene sine? Sånn egentlig…? 

Jeg tror ikke det. Småbarnsfedre er nemlig de  som jobber aller MEST. Av alle fedre. Også overtid.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det henger ikke på greip for meg -foreldre som flytter langt avgårde fra ungene sine og samtidig presterer å klage over hvor vanskelig det allerede fra før av er med avstand mellom hjemmene. 

Får ikke til å bidra med skolearbeid.. får ikke til å bli kjent med ungens venner.. får ikke til å følge opp i det store og hele..

Så hvorfor flytte da? Og hvorfor i all verden ikke nærmere istedenfor? Siden det oppleves som så vanskelig med avstand?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

JEG vil..

Hvis du ikke går med på endringen som JEG vil, da kommer jeg til å..

Innimellom blir jeg bare så grundig lei.

Av voksne mennesker. 

Som truer når de ikke får det som de vil.

sukk..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han sa det til meg med det samme jeg kom inn og smilte vitende. Visste at jeg ville smile tilbake, håpet på at jeg ville fortelle. Fortsette der jeg måtte avslutte sist. 

Nå satte han seg ved kjøkkenbordet, men vendte seg mot meg der jeg sto. Avventende. Og jeg fortalte. Han kommenterte, smilte og nikket. Ordene fløy frem og tilbake,  noen ganger avsluttet vi hverandres setninger.

Han fortalte om sin egen rikdom – om hvor heldig han selv var, nesten ubegripelig heldig. Og om telefonen, som ringte nesten daglig, hva det gjorde med han. Jeg smilte og lo -ja, akkurat sånn er det!

Han ble sittende en stund der ved kjøkkenbordet. Ettertenksom. Nynnet. Innimellom så jeg bort på han, han smilte fortsatt. Sa han var så fornøyd. Så glad i livet, så rik.

Unger. Det var de vi snakket om. Hans forlengst voksne. Deres unger igjen også. Og de igjen hadde sørget for oldebarn.

Så rik var han.

Og 92år.. nå nesten blind.. litt tunghørt.. vond rygg.. og med skrubbsår og blåmerker, etter "en liten velt" som han sa.

Et usedvanlig menneske. Med en fantastisk evne til å fokusere på det gode. Neste gang skal vi drikke kaffe også:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende