Èn ting jeg opplever som svært ofte går igjen hos folk som forholder seg til samværsordninger, er elendig oppfølging av ungen. Av den foreldren ungen ikke bor sammen med. 

Spesiellt når det gjelder lekser. Av en eller annen grunn virker det som om de mener seg fritatt for den slags, det er jo samværsdag.

Andre igjen VET at de egentlig bør sørge for at ungen gjør leksene når den er hos dem, likevel blir det ikke gjort.

Og de kommer med unnskyldninger! Eller bortforklaringer om du vil.. Bagatelliserer. Andre ting er mer moro..

Jeg kan ikke unngå å tenke: Er ikke disse foreldrene klar over hvilke signaler de gir ungene sine? 

Nærmest "drit i pliktene dine, unge, nå skal vi bare slappe av og ha det gøy!" Grrrr

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det henger ikke på greip for meg -foreldre som flytter langt avgårde fra ungene sine og samtidig presterer å klage over hvor vanskelig det allerede fra før av er med avstand mellom hjemmene. 

Får ikke til å bidra med skolearbeid.. får ikke til å bli kjent med ungens venner.. får ikke til å følge opp i det store og hele..

Så hvorfor flytte da? Og hvorfor i all verden ikke nærmere istedenfor? Siden det oppleves som så vanskelig med avstand?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende