Faren til eldstebarnet forlanger min forståelse og respekt for sitt valg om å prioritere jobb framfor litt mer samvær, som barnet ønsker. Jeg skal også først og fremst tenke på -og ta hensyn til, hans store behov for egenferie og avslapning på den andre siden av jorda et par ganger i året.
Minst 6 uker egenferie med madammen i året trenger han visst nå, og da må jeg jo forstå at det ikke mer ferietid igjen til å tilbringe med barnet i skolens sommerferie -da kan jo ikke HAN ta ut noe ferie. Han driver tross alt eget firma, det er mye jobb og han må ta hensyn til at partneren skal ha sommerferie med sitt barn.
Barnets ønsker og meninger skal jeg ikke vektlegge og videreformidle, da styrer jeg livet hans, tar fra han fritiden, han har mer enn nok av annet å tenke på i sitt liv. Barnet skal bare få beskjed om at sånn ER det, det blir ikke noe tid til ferie med pappa til sommeren, ikke noe mer å snakke om.
Synd for jenta, hun hadde gledet seg veldig til et par uker med han i sommer også, istedenfor har han valgt det bort, har begynt å se muligheten for at farmor kan feriere med henne. I hans øyne er det det samme, og da skal det bli slik.
Jenta prøver å skjule sin skuffelse, hjertet mitt verker. Hun er så glad i han, så lojal.