Jeg kunne ikke noe for det -øyebryna heva seg og panna ble rynkete da radiostemmen idag kunne fortelle at Mannspanelet bl.a har kommet fram til at småbarnsfedre må få lov til å jobbe 6timers dager..

For å ta vare på seg selv, ungen og familielivet. I den rekkefølgen, ble det sagt..

"Må få lov til" tenkte jeg. Kan ikke blivende fedre bare sørge for det selv da? Prioritere det? Selv? På egenhånd? Eller må de bli fortalt det?

For det er vel en gang sånn at det å bli far svært sjelden kommer så brått på? Som en overraskelse mener jeg?

Det er vel helst omvendt -i lang tid i forveien vet man. Og forbereder seg.

Graviditeten blir synlig, så etterhvert ganske tydelig, barnerom blir gjort istand, klær og div utstyr anskaffet, det snakkes om barnet som skal komme, gleden, forventningene.

Kanskje snakkes det til og med litt om hvilken jobb det faktisk er å få barn. Hvor stor omveltning det vil være. Hvor slitsomt det også sannsynligvis vil bli.

Likevel.

Sjelden søkes det andre jobber.. hvis det ikke lar seg gjøre med bittelitt kortere dager der de allerede er.

Og det får meg til å lure en god del -når det kommer til stykket, ER fedre så interessert i mer tid hjemme? Og med småungene sine? Sånn egentlig…? 

Jeg tror ikke det. Småbarnsfedre er nemlig de  som jobber aller MEST. Av alle fedre. Også overtid.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er mamma til tre barn.

Barna har hver sin far.

Jeg har den daglige omsorgen.

Fedrene har jevnlig samvær med barna.

Jeg skal skrive om utfordringene ved å forholde seg til tre ulike fedre, samkjøring av samvær og ferier, barns endrede behov, kommunikasjon mellom foreldre, samarbeidsforsøk, samværsavtaler, egoisme og premisser, rettsforlik, samværsavlysninger, enveiskjøring og overkjøring. Hvordan det oppleves når det stort sett alltid er minst ei ku løs.

Neste: Far nekter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende