Han sa det til meg med det samme jeg kom inn og smilte vitende. Visste at jeg ville smile tilbake, håpet på at jeg ville fortelle. Fortsette der jeg måtte avslutte sist. 

Nå satte han seg ved kjøkkenbordet, men vendte seg mot meg der jeg sto. Avventende. Og jeg fortalte. Han kommenterte, smilte og nikket. Ordene fløy frem og tilbake,  noen ganger avsluttet vi hverandres setninger.

Han fortalte om sin egen rikdom – om hvor heldig han selv var, nesten ubegripelig heldig. Og om telefonen, som ringte nesten daglig, hva det gjorde med han. Jeg smilte og lo -ja, akkurat sånn er det!

Han ble sittende en stund der ved kjøkkenbordet. Ettertenksom. Nynnet. Innimellom så jeg bort på han, han smilte fortsatt. Sa han var så fornøyd. Så glad i livet, så rik.

Unger. Det var de vi snakket om. Hans forlengst voksne. Deres unger igjen også. Og de igjen hadde sørget for oldebarn.

Så rik var han.

Og 92år.. nå nesten blind.. litt tunghørt.. vond rygg.. og med skrubbsår og blåmerker, etter "en liten velt" som han sa.

Et usedvanlig menneske. Med en fantastisk evne til å fokusere på det gode. Neste gang skal vi drikke kaffe også:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende